PISA-resultatene var svake. Hva kan vi foreldre gjøre?

De norske PISA-resultatene for 2025 var rett og slett svake. Resultatene i lesing og matematikk gikk ned igjen, og Norge lå under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag. Omtrent én av tre norske 15-åringer presterte under nivået PISA regner som et minimum i lesing. Det bekymrer meg, og jeg håper det fører til reelle endringer i norsk skole. Utdanningsdirektoratet

Dette handler om mer enn Norges plass på lista

Jeg har hørt argumentet om at vi gjør ting annerledes i norsk skole, og at vi ikke bør legge for mye vekt på én internasjonal undersøkelse. Greit nok. Jeg er glad for at skolen vår verdsetter ting en test ikke kan fange opp, og jeg har null lyst til å dra ungene inn i et karakterjag. Men hvor mye skal vi egentlig trøste oss med det når så mange ungdommer strever med grunnleggende ferdigheter?

Tenk på hva barna våre skal klare når de en dag er ferdige med skolen. De skal lese en kontrakt, forstå en graf noen deler på nettet eller finne ut om tallene en politiker legger fram, faktisk henger på greip. Når du kan vurdere sånt selv, får du mer å si. Hvis du alltid er avhengig av at andre forklarer deg hva noe betyr, kan de også velge hva de forteller deg. Og helt ærlig, det gir dem ganske mye makt. Det bekymrer meg mer enn Norges plassering på en resultatliste.

Hva kan vi gjøre hjemme?

Jeg håper de som former norsk skole, tar resultatene på alvor. I mellomtiden kommer jeg stadig tilbake til et spørsmål mange av oss stiller oss. Hva kan vi gjøre som foreldre?

Hjemme kan vi gi barna rom til å leke, spørre, snakke sammen, prøve seg fram, gjøre feil og prøve igjen. Alt det kan skje midt i en helt vanlig hverdag.

Mye av grunnlaget for læring legges i de små øyeblikkene. Vi prater med barna, spiller et spill, leser en fortelling, løser et lite problem sammen eller lar dem bruke den tiden de trenger på noe som er vanskelig. Måten vi møter barna på i de øyeblikkene, betyr noe. Det gjør også det de ser oss gjøre.

Barn lærer av det vi gjør

Vi kan si til barna at det å gjøre feil er en del av det å lære. Men hvis vi blir irriterte på oss selv hver gang vi gjør en feil, får de med seg det også.

Vi kan oppmuntre dem til å lytte, vente på tur og fortsette når noe er vanskelig. Samtidig følger de med på hvordan vi lytter til andre, takler frustrasjon og reagerer når ting ikke går som planlagt.

Det er verdifullt for barna å se oss som vi faktisk er. De kan godt se at vi blir lei oss, frustrerte eller sinte. Det er en del av det å være menneske. Det som skjer etterpå, er minst like viktig.

Hvis jeg roper til barnet mitt, må jeg si unnskyld. «Unnskyld for at jeg ropte. Jeg var frustrert, og jeg skulle ha snakket til deg på en annen måte.» Punktum. Hvis barnet merker at noe har gått inn på meg, kan vi snakke om det med ord barnet forstår. Jeg kan fortelle akkurat nok til at det gir mening for barnet. Noen ganger holder det å si «Jeg fikk en trist beskjed i dag. Derfor er jeg litt stille. Jeg skal snakke med en annen voksen om det.»

Jeg vil at barna mine skal vite at de kan snakke med meg om alt. Samtidig er det jeg som er den voksne. Jeg har venner jeg kan ringe når jeg trenger å snakke om det som er vanskelig. Barna mine får være barn.

Det betyr også noe hva vi gjør sammen. I et enkelt brettspill får barnet øve på å vente på tur, huske en regel og spille videre selv om det ser ut til å tape. Når vi bygger noe sammen, må vi kanskje planlegge litt, finne en løsning og holde ut når det butter imot. Når vi snakker om en fortelling vi har lest, får barnet sette ord på det det tenker, og høre hvordan andre har forstått historien.

Sånt gjør vi jo fordi det er hyggelig å være sammen. Samtidig får barna øve på ferdigheter de har bruk for både når de skal lære noe nytt, og ellers i livet.

Her kan vi foreldre bidra

Ansvaret for å gi barna en god skole ligger hos dem som har ansvar for skolen. Vi foreldre skal slippe å sitte igjen med følelsen av at vi må løse et nasjonalt skoleproblem hjemme ved kjøkkenbordet.

Samtidig betyr hverdagen rundt barna mye. Hvordan vi snakker med dem, hva vi gjør sammen, hvilken plass leken får, og hvordan vi selv oppfører oss, er med på å forme hvordan barna møter utfordringer, lærer og forholder seg til andre.

Vi kan støtte barna uten å legge mer press på dem. Vi kan gi dem tid til å utforske, være nysgjerrige på hva de tenker, la dem prøve selv før vi hjelper, og vise at det å streve litt og gjøre feil hører med når vi lærer.

I kommende blogginnlegg vil jeg skrive mer om hvordan dette kan se ut i en helt vanlig familiehverdag. Hvordan gir vi barna tid til å finne ut av noe selv når vi kunne gjort det for dem på ti sekunder? Hva kan et brettspill lære oss om frustrasjon (også vår egen)? Og hvor dukker tidlig matematikk og språklæring opp midt i alt det andre vi gjør i løpet av en dag?

PISA-resultatene fortjener en ordentlig diskusjon om norsk skole. Og mens den pågår, kan vi fortsatt bruke de små øyeblikkene vi har med barna våre.

Skrevet av Aleksandra Patalon, pedagog, mamma og grunnlegger av Ville Ting og Lille Ville.